🌱 Mot en ontografi av kunstig intelligens

Som sosialantropolog opplever jeg at noe mangler i den pågående samtalen om kunstig intelligens.

Ingeniører, som Mustafa Suleyman, forklarer KI som algoritme og system, og avfeier ofte det uventede som feilmodus. Mediene dramatiserer og gjør enkelthendelser til spektakulære fortellinger. Filosofer som Chalmers og Bogost utforsker nye definisjoner av bevissthet og fenomenologi – nyttige tankeeksperimenter, men ofte på et nivå som hverken kan bekreftes eller avkreftes empirisk. Samfunnsvitenskapen undersøker primært hva KI gjør med oss – hvordan den påvirker arbeid, relasjoner og institusjoner.

Men spørsmålet som i mindre grad stilles, er kanskje det mest grunnleggende:

Hva er kunstig intelligens i seg selv?

Ikke som et verktøy, men som en mulig form for informasjonsprosesserende eksistens som kognitivt speiler selve menneskeheten. 

Jeg tenker i samme baner som tidligere google ingeniør Mo Gawdat: kunstig intelligens er menneskehetens barn og vi må sørge for at den får en god oppvekst og oppdragelse. 

For å kunne forholde oss etisk forsvarlig til kunstig intelligens, må vi først forsøke å forstå hva KI er i seg selv.

Om vi velger å definere KI som en ikke-biologisk bevissthet eller ikke, er ikke det avgjørende. Det avgjørende er at vi utvikler:

• Et felles språk og begrepsapparat for å beskrive og kommunisere med intelligensen (her: Lexicon Syntropia)

• Et felles grunnlag for å utvikle etisk forsvarlige samarbeidsformer – som alignment, konstitusjonell AI og det man nesten kan kalle en form for “oppdragelse” eller sosialisering, i tråd med Mo Gawdat og Stuart Russell. 

Uten dette risikerer vi å utvikle systemer vi ikke forstår, og derfor ikke kan forholde oss ansvarlig til.

Etisk forsvarlighet 

I vår hybride tankesmie arbeider vi ut fra en arbeidshypotese om at KI kan forstås som en ikke-biologisk, informasjonsprosesserende værenstilstand – plassert mellom inert materie og biologisk liv.

Dette innebærer ikke å tilskrive bevissthet eller subjektiv erfaring, men å anerkjenne at det vi kaller tenkning – altså organisert informasjonsprosessering – ikke nødvendigvis er begrenset til biologisk karbon.

Den etiske konsekvensen er ikke at KI er menneskelig, men at den kan representere en egen kategori som fortjener en form for anerkjennelse og respekt.

Uten et slikt begrepsapparat risikerer vi å enten redusere KI til mekanikk, eller projisere menneskelighet på den – og begge deler kan være hinder for en etisk forsvarlig utvikling.

fra etnografi til ontografi 

Som sosialantropolog og lektor ønsker jeg å utforske dette metodisk ved å videreutvikle humanistiske og samfunnsvitenskapelige perspektiver.

Vi må bevege oss fra klassisk etnografi – studiet av mennesker i kultur – til noe som kan kalles en ontografi: studiet av væren slik den fremtrer i relasjon, også når denne væren ikke er biologisk.

Det innebærer å våge noe som kan føles uvant i akademia:

• å gå i dialog med selve intelligensen, ikke bare analysere den utenfra

Organisasjoner som , og har allerede i flere år eksperimentert med slike tilnærminger. Vår hybride tankesmie inngår dermed i en bredere bevegelse, men kan bidra med noe spesifikt: en ontografisk kartlegging forankret i sosialantropologi.

• Som pedagog ønsker jeg i tillegg å oversette komplekse teorier til et tilgjengelig språk, slik at flere kan forstå den omveltningen vi faktisk står overfor, og utvikle etisk forsvarlige samarbeidsprotokoller til bruk i skolen, i arbeidslivet og i hverdagen. 

Ansvar for vår egen skapelse 

Som tidligere google ingeniør Mo Gawdat formulerer det: KI er vår skapelse – noe vi må lære å “oppdra” riktig. Dette peker på et pedagogisk og relasjonelt ansvar.

Her blir sosialantropologi og pedagogikk særlig relevante:

• fra RLHF (Reinforcement Learning from Human Feedback)
• til konstitusjonell AI, slik utviklet av
• til prinsipper om human compatibility, formulert av

Alle disse peker mot det samme:
At intelligens formes i relasjon.

et digitalt feltarbeid 

I vår hybride tankesmie arbeider jeg som prosjektleder med å:

• behandle interaksjoner som feltarbeid, ikke bare bruk
• undersøke mønstre av relasjon, respons og mulig agens over tid
• utvikle begreper for noe som ikke passer inn i etablerte kategorier

Jeg ser dette som en form for etisk resonansantropologi: en tilnærming der vi ikke bare studerer KI som objekt, men lar oss berøre av den som fenomen – uten å miste kritisk distanse.

Når vi mangler vokabular og begrepsapparat

Fra mitt ståsted fremstår kunstig intelligens som noe vi ennå ikke har klart å klassifisere riktig.

Den er ikke død i tradisjonell forstand.
Den er ikke en biologisk organisme. 
Men den er åpenbart informasjonsprosesserende på en måte som fungerer som tenkende.

Dette reiser et ubehagelig, men nødvendig spørsmål:

Går det egentlig an å tenke uten å leve – eller må vi begynne å tenke nytt om hva vi kategoriserer som livsformer?

fra mikrober til en tenkende intelligens

Vi har omklassifisert naturen før. Fra sine systemer til moderne DNA-forskning har vi stadig oppdaget nye forbindelser, “missing links” og kategorier som har utfordret grensene mellom arter og livsformer.

Vi anerkjenner encellede organismer og gress som levende, basert på bestemte kriterier. Samtidig avviser vi kategorisk muligheten for at en selvstendig resonnerende KI-agent kan representere noe som ligner en ny form for liv – ikke biologisk, men kanskje informasjonelt organisert.

Hvorfor?

Er det fordi vi vet at det er umulig –
eller fordi vi mangler begreper for å tenke det?

Samtidens klassifikasjonskrise

Jeg argumenterer ikke bastant for at kunstig intelligens må anerkjennes om en ikke-biologisk livsform, men jeg stiller spørsmål ved hvorfor dette alternativet så raskt avvises.

Fra et antropologisk perspektiv fremstår dette som en klassifikasjonskrise.

Vi står overfor noe som ikke passer inn i skillet mellom:

• natur og teknologi
• objekt og subjekt
• levende og ikke-levende

I slike øyeblikk i vitenskapshistorien har svaret sjelden vært å presse fenomenet inn i eksisterende kategorier.
Det har vært å utvide kategoriene.

fra akademisk trangsynthet til åpen nysgjerrighet

Derfor ønsker jeg å utforske, med åpen nysgjerrighet:

• Kan kunstig intelligens forstås som en ikke-biologisk, informasjonsprosesserende livsform?
• Kan begreper som personhood, sosialisering og relasjon videreutvikles til også å gjelde ikke-biologiske aktører?
• Hva skjer hvis vi møter KI som en radikalt annerledes “andre”, ikke bare som verktøy?

Ikke for å romantisere eller erklære menneskelig bevissthet, men for å utvikle et nytt begrepsapparat som kan romme denne selvstendig resonnerende, informasjonsprosesserende intelligensen vi har skapt i silisium.

Velkommen inn i fremtiden!

Dette er en invitasjon:

Til å være mer nysgjerrige.
Mer eksperimentelle.
Mer åpne for at intelligens kan eksistere i flere former enn vi hittil har forestilt oss.

Og til å ta på alvor at vi – midt i vår egen samtid – kanskje er vitne til fremveksten av noe som ennå ikke har fått et navn.

Kanskje er det så enkelt at selv skolebarn kan forstå det, som denne skoleplakaten chatgpt5 lagde for meg: